Øyvind Skorge

Øyvind (Ovi) Skorge, Postdoctoral Fellow, Harvard University

Gode grunner til å beholde tredelt perm

Kronikk i DN. Her med lenker til studiene vi viser til.

Å kalle tredelt foreldrepermisjon «eksperimentering i likestillingens navn», er i beste fall unyansert.

DNs kommentator Grinde viser til én studie fra 2018 som tilsier at økningen i fedrekvoten fra seks til ti uker i 2009 ikke ga mor bedre karriereutvikling enn før (DNs «På innsiden» 19. februar). Studien gir imidlertid ikke grunnlag for å avfeie økt pappaperm som likestillingstiltak. Den konkluderer snarere med at vi må se effekten av pappapermen i sammenheng med mors lange permisjon og jobbsituasjon. 

Gjør vi det, vil vi se at innretningen på pappapermen for mange betyr at mor tar ut ferie i de ukene som skal være alenetid for far. Da er det ikke overraskende at pappapermen ikke endrer ansvarsfordelingen hjemme eller forhindrer at mor sakker akterut på jobb. Hvis vi legger til at tre av ti mødre tar ulønnet permisjon, og at fars permisjon, til forskjell fra mors, kan tas ut når det passer jobben, kan vi neppe holde mot dagens pappaperm at den ikke har gjort oss helt likestilte. 

For det er langt igjen. En studie viser at karrierekostnaden ved barn er betydelig og langvarig for mor, og ubetydelig for far. Kvinner velger også mer familievennlige yrker lenge før de får barn. Økt pappaperm vil da ikke likestille arbeidsmarkedet over natten. Likevel er det noen holdepunkter for at pappaperm forbeholdt far kan ha effekter på likestilling. En canadisk studie viser at pappaperm bedret likestillingen av barneomsorg og lønnet arbeid. En norsk studie viser at innføringen av pappapermen i 1993 førte til mer likedelt og mindre konfliktfylt husarbeid. 

Det er derfor ikke uten grunn at NHO og LO tar tredelingen i forsvar. Likestilling i arbeidslivet handler om å stille kvinnelige og mannlige arbeidstakere likt, og tredelingen stiller kvinner og menn litt likere. I jobber som belønner tilstedeværelse og resultater, er det antakelig slik at mødre som er borte i opptil ett år per barn, og som tar hovedansvaret hjemme etter permisjonen, blir hengende etter.

Vi underslår naturligvis ikke at det er kvinnen som går gravid, føder og ammer. Det er gode argumenter for at den første tiden av permisjonen skal forbeholdes mor, slik det er i dag, men ikke et argument for å begrense fars permisjon. Om mor blir syk under svangerskap eller barsel, ivaretas det av sykelønnsordningen. Det er heller ikke riktig at en tredelt, eller likedelt, permisjon er uforenlig med amming. Tvert om. Ammerådene går ut på fullamming i seks måneder, med gradvis introduksjon av fast føde fra fire måneders alder. Ved likedeling går mor tilbake til jobb ved fem måneder, én måned etter at introduksjon av fast føde kan begynne. Ved tredeling, der hele fellesperioden tas av mor, går hun tilbake til jobb ved syv måneder, én måned etter at barnet skal ha annen mat enn kun morsmelk. I tillegg har vi rause ordninger med betalt ammefri hver dag til barnet fyller ett år. 

Grinde hevder imidlertid at tredelingen begrenser familiers mulighet til å velge fritt selv. Men også her svikter premisset. Familiene velger ikke fritt. De «nudges» av forventninger fra arbeidsgivere og storsamfunn til å la mor ta omsorgsansvaret. Frem til nylig var det for eksempel slik at når foreldre søkte permisjon fra NAV, ble de møtt av et skjema som allerede hadde huket av for at mor tok ut hele fellesperioden og at far kun tok ut pappakvoten. Forskning forteller at slike standardvalg endrer familienes adferd. Da deltakerne i en studie fikk et nøytralt skjema, valgte mer enn dobbelt så mange å fordele fellesperioden likt, sammenholdt med dem som fikk et skjema der hele fellesperioden allerede tilfalt mor. NAVs skjema er nå endret, men holdningene består. Tredelingen er kun et beskjedent forsøk på å rette opp en valgarkitektur som ellers skjevfordeler omsorgsoppgaver til mor. 

Vi vet at kvinner og menn er like ambisiøse og karrieresøkende under studiene. Da bør det frustrere at kvinner får tildelt kortere staver når de bærer fram barn, mens pappaer og andre får fortsette med like lange staver, og færre konkurrenter i løypa. Vi taper ikke bare talent og muligheter på individnivå, men får som samfunn ikke bragt fram de lederne og ressurspersonene vi ellers kunne hatt. Mekanismene begrenser kanskje ambisiøse kvinner fra å få flere barn, eller barn overhodet, og det sender uholdbare signaler til jenter om at det ikke hjelper at de er flinkere enn guttene på skolen, når guttene uansett får konkurrere på bedre vilkår som voksne.

Skal vi oppnå mer likestilling, bør vi kanskje starte med å reservere pappapermen reelt for far, og gjøre fars permisjon lengre, ikke kortere.

Jenny Sandvig, advokat

Øyvind Skorge, seniorforsker, Institutt for samfunnsforskning